Tenkte jeg skulle legge ut bildene av bremsetromlene jeg brukte for å huske hvordan det hele hang sammen og teste wordpress-appen i samme slengen. Har nemlig vært meget opptatt av å få bilen gjennom årets EU-kontroll de siste ukene. Til nå så har det blitt byttet bremseklosser av verksted (siden de var så slitt at de ramlet ut til slutt), mens jeg med god hjelp fra fattern har byttet registerreim, zimmerring, bremseskiver og bremsesko (sistnevnte forøvrig kun vha Skype-assistanse!).

Nå gjenstår kun et lyspæreskifte og skifte av bremsevæske før det bærer på etterkontroll neste uke og jeg holder alle fingre og tær krysset..

Bilen er forøvrig en Toyota Carina E 1.8 SLi 1997-modell, og hvis du skulle lure på hva slags bremsesystem det er bak (som jeg gjorde) så er det altså Lucas/Girling. Så vet du det!

Utseende

Utad syns jeg ikke bilen ser så verst ut, jeg liker faktisk designet litt, på tross av den litt store hengerompa og de litt spesielle lysene som stikker like mye opp som ut av panseret. Innvendig er den meget fin å se på. Fargevalg på interiøret er bra (du kan ikke få det i noen annen farge heller) og innredningen er ryddig og oversiktlig med en skjerm med oversikt over det meste i midtkonsollet. Hele pakka ser akkurat passe futuristisk ut.

Kjøreopplevelse

Bilen er nydelig å kjøre, det føles nesten litt som å kjøre på en luftpute. Den aksellerer lynraskt og siden det ikke er noen girskift gir det en veldig behagelig kjøreopplevelse. Nå skal det imidlertid nevnes at jeg er vant med en japansk riskoker fra midten av nittitallet så jeg ville nok ropt hurra for det meste produsert i dette milleniumet.. I følge Nissan selv skal bilen gå i opptil 144 km/h, men siden jeg hadde med representant fra Nissan på prøveturen som gikk på offentlig vei fikk jeg ikke verifisert dette. Rekkevidden er angitt til alt mellom 50 og 200 KM avhengig av kjøreforhold, om du bruker air-condition og bilens dagsform. Da jeg startet prøverunden anslo den at jeg kunne kjøre 99 KM, og da jeg var ferdig (etter kanskje 3 KM) anslo den at jeg kunne kjøre 88 KM. En prosentverdi som viser hvor mye som er igjen på batteriet, ala en bensinmåler, ville nok vært mer nyttig her.

Konklusjon?

Skal jeg kjøpe den? Tja, neste generasjon om noen år kanskje.. Bilen er fin og  jeg kan være enig i at det er Den Første Orntlie’ EL-bilen(TM), men det er dessverre ingen ordentlig bil. Alle fordelene med EL-bil er veldig forlokkende – gratis parkering, billig/gratis drivstoff, bruk av kollektivfelt, gratis bomringpassering osv, men det er tre ting som gjør at dette ikke er et alternativ for meg.

For det første er det rekkevidden. Jeg kjører relativt ofte til sørlandet, og med en rekkevidde på 100-150 KM ville det bety minst ett stopp på veien. Nå stopper jeg som regel minst én gang uansett, så hadde det vært mulig å hurtiglade én gang på veien så hadde dette  ikke vært noe problem – men det er det ikke, og normal lading til “full tank” tar minst 8 timer.

Nissan forteller i sin markedsføring at 80% av europeere kjører mindre enn 10 km hver dag, og sier videre at det er en bil for mange, men ikke alle. Nå er det ikke snittet som er så interessant her, de færreste kjører 300 KM daglig, men mange gjør det innimellom – og det er derfor EL-bil så ofte omtales som bil nummer to, og ikke én. For de som kan ha to eller flere biler er det sikkert supert, men jeg er ikke i den situasjonen.

Nissan garanterer at batteriet skal ha kapasitet på 80% av originalt etter 5 år, som i mine ører høres ut som det er opplest og vedtatt at batteriet vil nedgradere seg over tid. Dette rimer også i forhold til min erfaring med denne typen Lithium-batterier som vi også finner i laptoper og mobiltelefoner. Om fem år vil det da kanskje ikke være tilstrekkelig med ett hypotetisk hurtigladingsstopp, men man må ha to av disse hypotetiske stoppene. Dette bringer meg også til mitt andre ankepunkt, og det gjelder bruktbilverdi. Kjøper du en ny bil idag med petroleumsmotor kan du være relativt sikker på hva denne vil være verdt om fem-ti år. Med kjøp av denne typen bil blir det ren gambling. Kanskje holder batteriet seg bra og du får en grei pris for den, eller kanskje må hele batteriet byttes ut? Rett før lansering av Leaf var C-Zero/iMiev det beste EL-bil alternativet. En bil som er milevis unna nivået til Leaf, men til nesten samme pris. Mange iMiev/C-Zero-kunder angret nok bittert på kjøpet sitt da de så prisen på Leaf, og jeg tror ikke det er så usannsynlig at mange Leaf-kunder vil angre bittert da flere konkurrenter kommer på banen i løpet av det neste året.

Mitt siste ankepunkt mot bilen er mangel på tilhengerfeste. Jeg er avhengig av å frakte båthenger og kjøre et par lass på søpla nå og da. Greit, hadde de fikset punkt én og to, skulle jeg kanskje klart å unnvære dette., men jeg kommer nok til å kjøre med fossilt brensel i mange år til før disse punktene blir utbedret. Spørsmålet er også om ikke mange fordelene da også vil forsvinne – når “alle” kjører i kollektivfeltet?

For å gjøre det lettere å huske mine personlige rekorder, så tenkte jeg at jeg like gjerne skulle dele de med dere kjære lesere (så får jeg skrytt litt i samme slengen):

Sognsvann rundt én runde: 12:58 (19.05.2010)

Sognsvann rundt to runder: 27:21 (09.06.2010.06)

10 KM: 43:04 (Tunnelløpet 2010)

Halvmaraton: 1:40:57 (Oslo Maraton 2010)

Så, det er rekordene jeg skal slå i år altså!

The Blog-Health-o-Meter™ reads Fresher than ever.

Crunchy numbers

A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 2,900 times in 2010. That’s about 7 full 747s.

In 2010, there were 20 new posts, growing the total archive of this blog to 174 posts. There were 24 pictures uploaded, taking up a total of 113mb. That’s about 2 pictures per month.

The busiest day of the year was April 21st with 80 views. The most popular post that day was Jogging.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were twitter.com, netvibes.com, seesmic.com, vegard.net, and ratatosk.reaktio.net.

Some visitors came searching, mostly for aylar, birgers blogg, stian lindhom, nsb komfort, and rocco og russen.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

Jogging April 2010
2 comments

AdultGlam.com June 2006
1 comment

Tog til tigerstaden – Del 3 June 2006
1 comment

Telenor Mobil og bindingstid April 2006

Tomatbusk #2 June 2010
3 comments

Vinner i Oslo Maraton (like etter tok jeg en Aylar og besvimte litt for å skape oppstandelse)

At tiden ble på 1:40:57, over 4 minutter bedre enn jeg hadde turt å håpe på og over 15 minutter bedre enn i 2008-versjonen, var heller ikke å forakte, men aller viktigst var det at jeg ble den raskeste løperen fra Skeptikernes Landsforbund. Kanskje har jeg vært mer utslitt før, men jeg har nok aldri hatt så vondt i kroppen etter et løp. Når jeg sluttet å løpe etter over 21 kilometer på asfalt og brostein føltes det som om hofter og knær var most til gele – ingen god følelse akkurat. Likevel, med litt hardere trening tror jeg at jeg kan løpe enda litt raskere, og kanskje skal jeg melde meg på igjen til neste år, eller kanskje det nå er på tide å gå for helmaraton i London, New York, eller kanskje Pyongyang?

Tomat til lunsj

Størrelsen var kanskje ikke allverdens, men smaken var upåklagelig! Planten har enda endel grønne tomater og kanskje de kommer seg raskere nå som jeg har tatt av den rød?

Se livet til Tommy Tomat i bilder her!

Forsering av motorvei

Inspirert av min forrige tur til Nordmarka foreslo Håvard at vi skulle ta en tur sammen ut i den villeste Oslo-villmarken – Nordmarka, noe jeg selvsagt syns var en strålende idé! Vi satset på å dra denne helgen (6. august), eller neste (13. august), litt avhengig av været. Værmeldingen denne helgen så tålig bra ut, med unntak av fredag, som det var meldt 20mm eller såder. Siden jeg aldri stoler på værmeldingene og det regnet hunder og katter på fredag ettermiddag, bestemte jeg meg for å avlyse hele greia. Bare en halvtime senere så sluttet det brått å regne og det begynte å klarne opp. Ubestemmelig og klar for å komme meg ut av byen som jeg var, så var det bare å avlyse avlysningen igjen. Etter å ha gjort noen helt nødvendige innkjøp av regntøy for sikkerhets skyld og etter å såvidt mistet en togavgang var vi endelig på vei. På toget viste det seg at stasjonen vi hadde antatt som utgangspunkt, Stryken, ikke lenger var tilgjengelig. Vi måtte derfor velge å gå av på stasjonen før eller etter.

Vi valgte Harestua, stasjonen etter. Vi hadde fått vår første lærepenge – ikke stol på at NSB faktisk kjører dit de sier de gjør. Første hindring vi måtte overkomme etter vi var gått av toget var å komme over på andre siden av vannet og krysse riksvei 4. Det viste seg naturligvis å være lettere sagt enn gjort, men vi lyktes til slutt. Da vi endelig hadde funnet skogen gjaldt det å prøve å følge noe som så ut som en sti til et vann på kartet, men som i praksis var mer en retningslinje om hvor sånn ca det kanskje ville lønne seg å gå. Etter strabasiøs forsering av hogstfelt, myrer, krattskog og annet snacks klarte vi til slutt å ta oss frem til Svartvatn – takket være GPS og kompasskurs.

Svartvatn fra teltplassen

Klokka var omtrent mørkt da vi kom fram og Håvard klarte etter endel sutring over forrige teltbruker å sette opp teltet rett før det ble bekmørkt. I mellomtiden greide jeg også å få fyr på et bål. Det hadde naturligvis knyttet seg endel spenning til om vi ville få til det med tanke på alt regnet som var kommet, men takket være nøye utplukket never og tørt trevirke lot det seg altså gjøre og grillpølsene ble fortært fort og brutalt mens vi løste verdensproblemer.

Med unntak av at jeg trodde satan var kommet til jorden da bålet blusset opp midt på natten fikk vi oss en relativt god natts søvn. Vi våknet opp til en duggfrisk morgen, med morgensolen kastet dagens første solstråler over Svartvatn og gjennom den tette barskogen rundt oss. Vi kunne endelig konstatere at det faktisk var et ganske trivelig sted vi hadde campet på. Vi hadde imidlertid ikke tid til å dvele over skjønnheten da vi hadde planer om å gå tilbake til Oslo.

Etter et lite stopp for et forfriskende bad og andre..nødvendige gjøremål på Gjerdingen dam trasket vi videre mot Elgstøa. Etter nyvunnen kunnskap om hva stiplede linjer på kartet egentlig ville si tok vi ingen sjanser og valgte grusveien innover. På Elgstøa gjaldt det imidlertid å finne en blå sti. Vi ble imidlertid rundlurt av noen sauer som mente vi skulle en helt annen vei og etter en god del rekognosering av landskapet og konsultering av lengde- og breddegrader greide vi til slutt å lokalisere det første blå merket. Herifra var det plankekjøring. Det vil si til vi kom til Sandungen gård, besluttet å forsere Kikut samme dag, og feilnavigerte totalt etter slurvete kartlesing.

Gjerdingen i Nordmarka

Ikke ta avstandsangivelsene på skiltene i marka for høytidlig..

Skulle vi ha noen mulighet til å nå det urbane kollektivsystemet ved Oslos utpost, Frognerseteren, var vi klar på at Kikut måtte forseres, dog uten å gå via toppen. Etter å hå gått forbi tre skilt med teksten “Kikutstua 5km” begynte imidlertid motivasjonen å bli tynnslitt og vi fikk smertelig erfare at kilometerangivelsene I marka tilsynelatende er trukket opp av en hatt av noen tursadister. Vi planla å være fremme senest kl 18, men var ikke fremme før godt over 20. Da gjaldt det bare å tenke på primærbehovene og kaste i seg en pakke drytech for å kickstarte kroppens basisfunksjoner igjen.

Teltplass ved Bjørnsjø

Gode og mette på frysetørket mat ble det på tross av en ganske sen ankomst en fin kveld. Det vaket og spratt fisk som besatt bare noen meter foran meg I Bjørnsjø, men fisk på kroken ble det selvsagt ikke noe av – det har jeg enda til gode. Jeg følte meg også nesten som hjemme på Grønland da en tyrkisk trupp hadde inntatt nabocampen med tilhørende bangalamusikk. De hadde I det minste klart å få til et bål, noe vi aldri lyktes med denne kvelden, på tross av iherdig innsats.

Etter en god natts søvn våkner vi opp til en aldeles nydelig sommermorgen. Jeg prøver noen kast til, men ikke overraskende uteblir fiskelykken også på morgenkvisten. Etappen videre mot sivilisasjonen er stort sett uproblematisk. Naturlig nok er vi litt slitne og har gryende gnagsår på ymse steder, men vi har god tid til både blåbær- og multespising underveis. Vi tar en god pause på Blankvann og gassen til primusen holder heldigvis akkurat til en kaffekopp på Blankvann, før vi tar den siste sjarmøretappen mot Frognerseteren. Før denne etappen hadde vi bare møtt på én turgåer, men tegnene på at sivilisasjonen nærmer seg er ikke til å ta feil av da vi stadig møter på flere, det begynner å bli unaturlig å hilse og veien tilslutt fortettes av barnevogner med tilhørende familielass på søndagstur.

"Rett ved" Tryvannstårnet..

Turen avsluttes som seg hør og bør med en glasscola på Frognerseteren, med en hel del nyvunnen lærdom om kartnavigering, skilting, bållaging og ikke minst med elegante løsninger på store verdensproblem.

Neste tur er allerede under planlegging, og hvem vet, kanskje vi til og med vil bestige en av Nordmarkas mektige topper, eller knekke den hemmelig fiskekoden?

Duckers DJ-ing i Darklite-baren

Været i Grimstad var grått og jeg hadde ingen planer for kvelden så i det rette øyeblikket så jeg mitt snitt til å spørre min mor om å låne bilen hennes og ta en liten tur, til Solskogen i Ås. Responsen var positiv og ca. kl 16 var jeg avgårde.

Jeg fikk også koordinert med Håvard som var i Oslo. Han var ikke engang klar over at partyet skulle holde sted denne helgen, men fikk allikevel booket om planer, pakket snippsekken sin kjapt og hoppet på toget til Ås. Kjøreturen gikk greit, men det tok litt lenger tid enn forventet (spesielt siden jeg akkurat kom for sent til ferga, selvfølgelig..), så Håvard var fremme litt før meg. Jeg var positivt overrasket over hvor mye folk det var. Mange kjente fjes og god stemning. Darklite hadde nok engang overgått seg selv med medbrakt campingvogn med bar, SidBox og flipperspill. Kaktusen spilte en meget habil konsert rundt midnatt.

Partyhallen

Dessverre måtte mor ha bilen tilbake igjen idag, så det ble en relativt rolig kveld og tidlig avreise idag. Håvard satt på nedover siden han skulle til Mandal. Ble tid til et lite stopp for bading på Jeløya på veien hjemover også.

Nes camping, Jeløya

Stabilt party.

Enda et lass med bord..

Jeg kom til Grimstad på mandag kveld, og med unntak av en liten fisketur på tirsdag kveld har jeg stort sett jobbet, i heimen. Barndomshjemmet renskes opp. Mamma har overtatt huset og pappa har mange tonn med stash som har samlet seg opp gjennom de siste tre tiårene. Neste år skal det selges, og mamma flytter til ny leilighet i byen, i gata der hvor hun vokste opp. Det er litt vemodig og litt rart, men jeg selvfølgelig glad på hennes vegne. Jeg skulle selvsagt ønske at vi kunne beholdt huset, spesielt med tanke på alle de historier jeg har hørt om alle som har angret på at de solgte, eller på annen måte mistet sine barndomshjem. Selv min mor har jo ved flere anledninger klaget over at hun gav slipp på barndomshjemmet hennes i Tønnevolds gate i sin tid.

Sykkelskuret på østsida av huset

I teorien hadde jeg kanskje hatt råd til å ta over huset, men med jobb i Oslo er det ikke realisertbart. Da måtte i tilfelle lyntog vært en realitet idag, og ikke bare, drøm og fa-fa-fantasier. Jeg har heller ikke spesielt lyst til å flytte fra Oslo. Kanskje er det like greit. Hus er jo tross alt først og fremst et sted man bor for å ha tak over hodet. Minnene forsvinner jo uansett aldri; og jeg har mange gode minner fra huset på Roresanden. Her bodde jeg fra jeg var 0 til 25 år (med unntak av en liten utflukt som 18-åring). Men nå er jeg altså i full sving med å demontere store deler av det.

Jeg har brukt over 30 timer de tre dagene jeg har vært her på å demontere sykkelskur, hyller, rydde og kjøre søppel.

Sykkelskuret måtte gi tapt etter to timers intens banking og stønning

Det er vanvittig hvor mye det er som må gjøres når de voksne flytter fra hverandre og hus skal ordnes opp i. I går rensket jeg det siste som var igjen i verkstedkjelleren til pappa. Det var rart å se det bare stå nakne betongvegger, med noen malingsflekker hist og pist, igjen. Her husker jeg pappa klippet håret mitt når jeg var liten og senere stod jeg her og pusset og malte bilfelger til den første bilen min. Verkstedet til pappa har alltid vært en spennende og mystisk del av huset, fylt av sveiseapparater, dreiebenker, batterier, syrer, maling, metallplater, treverk og dusinvis av skuffer med skruer, motorer, radioer, og så videre..

Ikke mye igjen i kjellerverkstedet..

På tross av at det er litt merkelig finner jeg også glede i det fysiske arbeidet i seg selv. For en som tilbringer åtte timer om dagen foran en skjerm på et kontor (og vanligvis enda flere timer foran en skjerm hver dag..), så er det en deilig form for avveksling å virkelig få brukt kroppen.

Det føles på mange måter litt mer “riktig” å utføre denne typen arbeid, og selv om jeg bruker mye av tiden på å rive ned ting, føles det også på sett og vis som konstruktivt arbeid. Kanskje er det noe i klisjeen om å glede andre osv? Kanskje må man bryte ned og rive opp for at noe nytt skal gro? Man må jo som kjent “knuse noen egg for å lage en omelett.”