Da var jeg tilbake etter tre døgn i nordmarka. Det vil si, jeg har vært hjemme noen timer, men måtte ha et par etterlengtede kalde og en pizza før jeg orket å ta meg til noe oppdatering! Det fristet å støvle rett inn på Frognerseteren å forlange kjøttkaker og pottiser etter jeg var kommet opp alpinbakken på Tryvann, men jeg bestemte meg for å skåne de bunadskledde menneskene for tredagers svette- og gjørmelukt, og overlot istedet gleden direkte til mine kjære medkollektivpassasjerer.

Jeg verker i føttene og skuldrene og steder jeg ikke visste kunne verke. Jeg fikk ikke en eneste fiskejævel og det regnte langt mer enn de 2-3 mm som YR.no varslet. Faktisk regnte det mer eller mindre konstant fra natt til lørdag til i natt, med noen småopphold innimellom. Jeg var kledd for 2-3 mm nedbør, ikke ca. 1000 mm. Buksene og skoa mine var horrible, men de var ikke i nærheten av den tragedien sekken min var. Jeg sverger at jeg aldri skal ta den på ryggen igjen, og  jeg håper jeg ikke har ødelagt skuldrene mine for godt (typisk det nå som karpaltunnellen var på retur..).

Primusen funket derimot utmerket, jeg vet sannelig ikke hva jeg skulle gjort uten den; det er utrolig hvor godt pulverkaffe, og rett-i-koppen kakao og tomatsuppe kan smake om man er sulten og kald! Fiskestangen funket også, og jeg kan vel vel ikke gi den skylden for at jeg ikke fikk fisk (men jeg velger å gjøre det allikevel). På tross av all faenskapet så føler jeg allikevel at ikke alt var forgjeves. Fredagskvelden var nydelig; jeg lagde bål (og fikk fyr på første forsøk!) og grillet backup-pølser. Ikke minst fikk jeg god tid å slappe av og reflektere. Jeg ble vel neppe noe klokere, men det føles godt allikevel. Det er noe helt spesielt med å vandre alene gjennom trolske skoger i skumringen, med bare lyden av en ugle i det fjerne, eller en sildrende bekk, og ens egen pust…

Og jeg savnet ikke Twitter & Blagosfæren i det hele tatt (nesten).

Dessverre klarte jeg å glemme batteriet til digitalkameraet mitt, så det ble med noen skrøpelige mobilbilder. Bildet over er tatt ved Vestre Fyllingen. Det fine med bilder er at de fanger kun et øyeblikk, og denne gangen var jeg kjapp nok til å få med meg det lille øyeblikket sola stakk seg frem før den igjen ble blendet av uværsskyer. 😉