Kategori: Personlig

Fornebuløpet

image

Det ble hverken lyn, torden eller flom på #fornebuløpet idag. Det ble bare overskyet og litt småregn;  mao perfekte løpsforhold! På tross av at jeg pådro meg en strekk etter 7k, løp jeg inn til soleklar ny pers på 41:27 – veldig fornøyd med det!

Reklamer

Prøvekjøring av Nissan Leaf

Siden jeg er litt sånn i “kanskje-jeg-skal-kjøpe-bil-en-gang-snart” modus og Nissan hadde flere dagers promo-stand på Aker Brygge med deres nye el-bil Leaf  (og ikke minst fordi jeg har en kompis som er besatt av EL-biler..) måtte jeg jo teste denne bilen – ofte omtalt som “Den Første Orntlie’ EL-bilen”(TM). Jeg har kjørt Think City og Citroen C-Zero tidligere og disse er temmelig små, stygge og trege (i rettferdighetens navn så skal nevnes at C-Zero ihvertfall ikke er av plast), i så måte er Nissan Leaf en ganske annerledes bil.

Nissan Leaf

Continue reading «Prøvekjøring av Nissan Leaf»

Halvmaraton

Jeg fikk endelig fremkalt bildene mine fra halvmaraton (omtrent samtidig som jeg endelig har restituert meg), og som bildet tydelig viser betrakter jeg fullføring av halvmaraton i Oslo Maraton i seg selv som en seier.

Maraton
Vinner i Oslo Maraton (like etter tok jeg en Aylar og besvimte litt for å skape oppstandelse)

At tiden ble på 1:40:57, over 4 minutter bedre enn jeg hadde turt å håpe på og over 15 minutter bedre enn i 2008-versjonen, var heller ikke å forakte, men aller viktigst var det at jeg ble den raskeste løperen fra Skeptikernes Landsforbund. Kanskje har jeg vært mer utslitt før, men jeg har nok aldri hatt så vondt i kroppen etter et løp. Når jeg sluttet å løpe etter over 21 kilometer på asfalt og brostein føltes det som om hofter og knær var most til gele – ingen god følelse akkurat. Likevel, med litt hardere trening tror jeg at jeg kan løpe enda litt raskere, og kanskje skal jeg melde meg på igjen til neste år, eller kanskje det nå er på tide å gå for helmaraton i London, New York, eller kanskje Pyongyang?

Tomat. Nam.

I dag fant jeg ut at det endelig var tid for å høste frukten av det jeg sådde i våres. Tomatplanten har hatt en tøff sommer da jeg var bortreist lenge og vikargartneren ikke hadde mulighet til å ta like mye omsorg for Tommy Tomat som meg selv. På tross av at busken min hadde en nær-døden-opplevelse klarte med litt vann og en god porsjon smisk å få den på stilkene igjen. Den har hatt én rødlig tomat en stund nå, men idag bestemte jeg meg for at den var rød nok.

Tomat
Tomat til lunsj

Størrelsen var kanskje ikke allverdens, men smaken var upåklagelig! Planten har enda endel grønne tomater og kanskje de kommer seg raskere nå som jeg har tatt av den rød?

Se livet til Tommy Tomat i bilder her!

Arbeidsferie

Enda et lass med bord..

Jeg kom til Grimstad på mandag kveld, og med unntak av en liten fisketur på tirsdag kveld har jeg stort sett jobbet, i heimen. Barndomshjemmet renskes opp. Mamma har overtatt huset og pappa har mange tonn med stash som har samlet seg opp gjennom de siste tre tiårene. Neste år skal det selges, og mamma flytter til ny leilighet i byen, i gata der hvor hun vokste opp. Det er litt vemodig og litt rart, men jeg selvfølgelig glad på hennes vegne. Jeg skulle selvsagt ønske at vi kunne beholdt huset, spesielt med tanke på alle de historier jeg har hørt om alle som har angret på at de solgte, eller på annen måte mistet sine barndomshjem. Selv min mor har jo ved flere anledninger klaget over at hun gav slipp på barndomshjemmet hennes i Tønnevolds gate i sin tid.

Sykkelskuret på østsida av huset

I teorien hadde jeg kanskje hatt råd til å ta over huset, men med jobb i Oslo er det ikke realisertbart. Da måtte i tilfelle lyntog vært en realitet idag, og ikke bare, drøm og fa-fa-fantasier. Jeg har heller ikke spesielt lyst til å flytte fra Oslo. Kanskje er det like greit. Hus er jo tross alt først og fremst et sted man bor for å ha tak over hodet. Minnene forsvinner jo uansett aldri; og jeg har mange gode minner fra huset på Roresanden. Her bodde jeg fra jeg var 0 til 25 år (med unntak av en liten utflukt som 18-åring). Men nå er jeg altså i full sving med å demontere store deler av det.

Jeg har brukt over 30 timer de tre dagene jeg har vært her på å demontere sykkelskur, hyller, rydde og kjøre søppel.

Sykkelskuret måtte gi tapt etter to timers intens banking og stønning

Det er vanvittig hvor mye det er som må gjøres når de voksne flytter fra hverandre og hus skal ordnes opp i. I går rensket jeg det siste som var igjen i verkstedkjelleren til pappa. Det var rart å se det bare stå nakne betongvegger, med noen malingsflekker hist og pist, igjen. Her husker jeg pappa klippet håret mitt når jeg var liten og senere stod jeg her og pusset og malte bilfelger til den første bilen min. Verkstedet til pappa har alltid vært en spennende og mystisk del av huset, fylt av sveiseapparater, dreiebenker, batterier, syrer, maling, metallplater, treverk og dusinvis av skuffer med skruer, motorer, radioer, og så videre..

Ikke mye igjen i kjellerverkstedet..

På tross av at det er litt merkelig finner jeg også glede i det fysiske arbeidet i seg selv. For en som tilbringer åtte timer om dagen foran en skjerm på et kontor (og vanligvis enda flere timer foran en skjerm hver dag..), så er det en deilig form for avveksling å virkelig få brukt kroppen.

Det føles på mange måter litt mer «riktig» å utføre denne typen arbeid, og selv om jeg bruker mye av tiden på å rive ned ting, føles det også på sett og vis som konstruktivt arbeid. Kanskje er det noe i klisjeen om å glede andre osv? Kanskje må man bryte ned og rive opp for at noe nytt skal gro? Man må jo som kjent «knuse noen egg for å lage en omelett.»

Tomatbusk #2

Tomatbusken er bare én uke gammel, men den har vokst noe helt vanvittig! Jeg har bare vannet den en gang og allerede begynner bladene å touche kantene av krukken og det har kommet bittesmå knopper i midten av den. Dette er jo helt rått, fortsetter det sånn må jeg kanskje få tak i noen pinner den kan holde seg fast i løpet av neste uke. Har forresten hørt rykter om at de knoppene som kommer skal knipes av, kan det virkelig stemme?

Tunnelløpet

Da har jeg overlevd mitt andre 10K-løp i år (og noensinne), Tunnelløpet. Jeg forstod det slik at løpet skulle gå i den nye senketunnellen i Bjørvika, men det så ikke ut til å være tilfelle. Istedet løp vi  frem og tilbake i noen andre av de nye tunnelene der. Det var ganske forvirrende. Ca. 3 KM av løpet gikk inne i tunnellene og det var ikke noe stor forskjell på å løpe der, kontra å løpe utendørs. Bortsett fra det heftige ventilasjonsanlegget som bråkte noe infernalsk, men med tanke på at det skal dytte dritten fra hundretusenvis av biler godt opp i Oslo-lufta så må det vel det. Forholdene var ellers ganske gode, overskyet og opphold er ideelt for løping. Selv om det gjerne kunne vært et par grader varmere for min del.

Målet mitt var å løpe raskere enn på Sentrumsløpet og helst under 45 minutter. I begynnelsen av løpet hadde jeg imidlertid nok med å bekymre meg om jeg kom til å fullføre da jeg kjente en faretruende kommende krampe i høyrebeinet. Etterhvert forsvant den trusselen, bare for å komme tilbake i venstrebeinet. Det kjentes imidlertid ikke like pressende der så da var det bare å kjøre på. Jeg kjørte min spesialutviklede strategi som går ut på å finne en passende hare som løper akkurat litt raskere enn det jeg syns er passende tempo, og bare prøve å henge på den. De første kilometerene gikk radig unna, men ikke lenge etter jeg hadde passert 7KM-merket begynte det å bli alvorlig tøft. Herfra og utover var det rett og slett bare å løpe på vilja. Den har jeg heldigvis ikke vondt i, så det gikk bra denne gangen også, utrolig nok. Jeg hadde også en seig jævel som jeg hang på og prøvde å riste av meg på slutten, men jeg måtte gi tapt for ham på de siste 500 meterene. Det var litt bittert.

Tiden ble til slutt på 43:04. Det er godt under 45 minutter og over 3 minutter raskere enn jeg var på Sentrumsløpet, så det er jeg strålende fornøyd med! Det beste er at jeg har nylig vært syk og fortsatt er litt rusten, og dermed ikke har fått trent så mye som jeg skulle ønsket, så jeg føler at jeg har enda mer å gå på. Nå har jeg imidlertid ikke noe løp på programmet før Oslo Maraton i slutten av September, men det spørs om jeg ikke må finne en passende 10K en gang før det. 🙂

Skilsmissebarn

Advarsel: Dette ble en lang post av meget personlig karakter, men siden det er min blogg så skriver jeg akkurat hva jeg vil. Selv om det verken er trendy eller fokusert.

For et par måneder siden var jeg hjemme I Grimstad en tur, som jeg pleier med jevne mellomrom. Jeg pratet litt med min mor om at hun kanskje ville ta en tur innover den påfølgende helgen. Jeg hørte imidlertid ikke noe mer fra henne før påfølgende torsdag, da hun sa hun kom på fredag. Det var noe uvanlig, siden hun alltid pleier å ringe tidligere eller ihvertfall spørre om det passer. Uansett, jeg hadde ikke lagt noen planer så det var greit for meg.

Continue reading «Skilsmissebarn»

Mobilblogg

Dette er en mobil bloggpost. Den er forfattet vha en wordpress-klient til Android paa en G1. Saa hvis denne ramblingen naar frem til blagosfaeren er det intet mindre enn et teknologisk under!

Jeg sitter nok en gang paa bussen fra Grimstad til Oslo. Gudene maa vite hvor mange ganger jeg har kjoert denne veien, jeg kunne nok kjoert endel ganger rundt jorden ihvertfall.. Det funker faktisk overraskende bra aa blogge fra denne tingesten, fysisk qwerty-tastatur er digg. Samtidig er ogsaa en mobiltelefon liten nok til at du slipper aa ha folk som kikker deg over skuldra. En liten ulempe er dog at denne utgaven har engelsk tastaur, saa jeg burde nok blogget paa engelsk.

I morgen er det tilbake paa jobb igjen og styremoete I borettslaget. Jeg ser omtrent like mye frem til begge deler som en gris ser frem til julaften. Jeg har blogget mer, men tror jeg faar ta utkastet opp igjen paa laptopen og rette opp ae/oe/aa foer jeg publiserer det. Naa skal jeg lese ferdig den nye bibelen paa jobb; «Crossing the chasm» av Geoffrey Moore.