Arbeidsferie

Enda et lass med bord..

Jeg kom til Grimstad på mandag kveld, og med unntak av en liten fisketur på tirsdag kveld har jeg stort sett jobbet, i heimen. Barndomshjemmet renskes opp. Mamma har overtatt huset og pappa har mange tonn med stash som har samlet seg opp gjennom de siste tre tiårene. Neste år skal det selges, og mamma flytter til ny leilighet i byen, i gata der hvor hun vokste opp. Det er litt vemodig og litt rart, men jeg selvfølgelig glad på hennes vegne. Jeg skulle selvsagt ønske at vi kunne beholdt huset, spesielt med tanke på alle de historier jeg har hørt om alle som har angret på at de solgte, eller på annen måte mistet sine barndomshjem. Selv min mor har jo ved flere anledninger klaget over at hun gav slipp på barndomshjemmet hennes i Tønnevolds gate i sin tid.

Sykkelskuret på østsida av huset

I teorien hadde jeg kanskje hatt råd til å ta over huset, men med jobb i Oslo er det ikke realisertbart. Da måtte i tilfelle lyntog vært en realitet idag, og ikke bare, drøm og fa-fa-fantasier. Jeg har heller ikke spesielt lyst til å flytte fra Oslo. Kanskje er det like greit. Hus er jo tross alt først og fremst et sted man bor for å ha tak over hodet. Minnene forsvinner jo uansett aldri; og jeg har mange gode minner fra huset på Roresanden. Her bodde jeg fra jeg var 0 til 25 år (med unntak av en liten utflukt som 18-åring). Men nå er jeg altså i full sving med å demontere store deler av det.

Jeg har brukt over 30 timer de tre dagene jeg har vært her på å demontere sykkelskur, hyller, rydde og kjøre søppel.

Sykkelskuret måtte gi tapt etter to timers intens banking og stønning

Det er vanvittig hvor mye det er som må gjøres når de voksne flytter fra hverandre og hus skal ordnes opp i. I går rensket jeg det siste som var igjen i verkstedkjelleren til pappa. Det var rart å se det bare stå nakne betongvegger, med noen malingsflekker hist og pist, igjen. Her husker jeg pappa klippet håret mitt når jeg var liten og senere stod jeg her og pusset og malte bilfelger til den første bilen min. Verkstedet til pappa har alltid vært en spennende og mystisk del av huset, fylt av sveiseapparater, dreiebenker, batterier, syrer, maling, metallplater, treverk og dusinvis av skuffer med skruer, motorer, radioer, og så videre..

Ikke mye igjen i kjellerverkstedet..

På tross av at det er litt merkelig finner jeg også glede i det fysiske arbeidet i seg selv. For en som tilbringer åtte timer om dagen foran en skjerm på et kontor (og vanligvis enda flere timer foran en skjerm hver dag..), så er det en deilig form for avveksling å virkelig få brukt kroppen.

Det føles på mange måter litt mer «riktig» å utføre denne typen arbeid, og selv om jeg bruker mye av tiden på å rive ned ting, føles det også på sett og vis som konstruktivt arbeid. Kanskje er det noe i klisjeen om å glede andre osv? Kanskje må man bryte ned og rive opp for at noe nytt skal gro? Man må jo som kjent «knuse noen egg for å lage en omelett.»

Reklamer