Jeg fikk endelig fremkalt bildene mine fra halvmaraton (omtrent samtidig som jeg endelig har restituert meg), og som bildet tydelig viser betrakter jeg fullføring av halvmaraton i Oslo Maraton i seg selv som en seier.

At tiden ble på 1:40:57, over 4 minutter bedre enn jeg hadde turt å håpe på og over 15 minutter bedre enn i 2008-versjonen, var heller ikke å forakte, men aller viktigst var det at jeg ble den raskeste løperen fra Skeptikernes Landsforbund. Kanskje har jeg vært mer utslitt før, men jeg har nok aldri hatt så vondt i kroppen etter et løp. Når jeg sluttet å løpe etter over 21 kilometer på asfalt og brostein føltes det som om hofter og knær var most til gele – ingen god følelse akkurat. Likevel, med litt hardere trening tror jeg at jeg kan løpe enda litt raskere, og kanskje skal jeg melde meg på igjen til neste år, eller kanskje det nå er på tide å gå for helmaraton i London, New York, eller kanskje Pyongyang?

• Begivenheter
• Oslo
• Personlig
• Trening