Inspirert av min forrige tur til Nordmarka foreslo Håvard at vi skulle ta en tur sammen ut i den villeste Oslo-villmarken – Nordmarka, noe jeg selvsagt syns var en strålende idé! Vi satset på å dra denne helgen (6. august), eller neste (13. august), litt avhengig av været. Værmeldingen denne helgen så tålig bra ut, med unntak av fredag, som det var meldt 20mm eller såder. Siden jeg aldri stoler på værmeldingene og det regnet hunder og katter på fredag ettermiddag, bestemte jeg meg for å avlyse hele greia. Bare en halvtime senere så sluttet det brått å regne og det begynte å klarne opp. Ubestemmelig og klar for å komme meg ut av byen som jeg var, så var det bare å avlyse avlysningen igjen. Etter å ha gjort noen helt nødvendige innkjøp av regntøy for sikkerhets skyld og etter å såvidt mistet en togavgang var vi endelig på vei. På toget viste det seg at stasjonen vi hadde antatt som utgangspunkt, Stryken, ikke lenger var tilgjengelig. Vi måtte derfor velge å gå av på stasjonen før eller etter.

Vi valgte Harestua, stasjonen etter. Vi hadde fått vår første lærepenge – ikke stol på at NSB faktisk kjører dit de sier de gjør. Første hindring vi måtte overkomme etter vi var gått av toget var å komme over på andre siden av vannet og krysse riksvei 4. Det viste seg naturligvis å være lettere sagt enn gjort, men vi lyktes til slutt. Da vi endelig hadde funnet skogen gjaldt det å prøve å følge noe som så ut som en sti til et vann på kartet, men som i praksis var mer en retningslinje om hvor sånn ca det kanskje ville lønne seg å gå. Etter strabasiøs forsering av hogstfelt, myrer, krattskog og annet snacks klarte vi til slutt å ta oss frem til Svartvatn – takket være GPS og kompasskurs.

Klokka var omtrent mørkt da vi kom fram og Håvard klarte etter endel sutring over forrige teltbruker å sette opp teltet rett før det ble bekmørkt. I mellomtiden greide jeg også å få fyr på et bål. Det hadde naturligvis knyttet seg endel spenning til om vi ville få til det med tanke på alt regnet som var kommet, men takket være nøye utplukket never og tørt trevirke lot det seg altså gjøre og grillpølsene ble fortært fort og brutalt mens vi løste verdensproblemer.

Med unntak av at jeg trodde satan var kommet til jorden da bålet blusset opp midt på natten fikk vi oss en relativt god natts søvn. Vi våknet opp til en duggfrisk morgen, med morgensolen kastet dagens første solstråler over Svartvatn og gjennom den tette barskogen rundt oss. Vi kunne endelig konstatere at det faktisk var et ganske trivelig sted vi hadde campet på. Vi hadde imidlertid ikke tid til å dvele over skjønnheten da vi hadde planer om å gå tilbake til Oslo.

Etter et lite stopp for et forfriskende bad og andre..nødvendige gjøremål på Gjerdingen dam trasket vi videre mot Elgstøa. Etter nyvunnen kunnskap om hva stiplede linjer på kartet egentlig ville si tok vi ingen sjanser og valgte grusveien innover. På Elgstøa gjaldt det imidlertid å finne en blå sti. Vi ble imidlertid rundlurt av noen sauer som mente vi skulle en helt annen vei og etter en god del rekognosering av landskapet og konsultering av lengde- og breddegrader greide vi til slutt å lokalisere det første blå merket. Herifra var det plankekjøring. Det vil si til vi kom til Sandungen gård, besluttet å forsere Kikut samme dag, og feilnavigerte totalt etter slurvete kartlesing.

Skulle vi ha noen mulighet til å nå det urbane kollektivsystemet ved Oslos utpost, Frognerseteren, var vi klar på at Kikut måtte forseres, dog uten å gå via toppen. Etter å hå gått forbi tre skilt med teksten «Kikutstua 5km» begynte imidlertid motivasjonen å bli tynnslitt og vi fikk smertelig erfare at kilometerangivelsene I marka tilsynelatende er trukket opp av en hatt av noen tursadister. Vi planla å være fremme senest kl 18, men var ikke fremme før godt over 20. Da gjaldt det bare å tenke på primærbehovene og kaste i seg en pakke drytech for å kickstarte kroppens basisfunksjoner igjen.

Gode og mette på frysetørket mat ble det på tross av en ganske sen ankomst en fin kveld. Det vaket og spratt fisk som besatt bare noen meter foran meg I Bjørnsjø, men fisk på kroken ble det selvsagt ikke noe av – det har jeg enda til gode. Jeg følte meg også nesten som hjemme på Grønland da en tyrkisk trupp hadde inntatt nabocampen med tilhørende bangalamusikk. De hadde I det minste klart å få til et bål, noe vi aldri lyktes med denne kvelden, på tross av iherdig innsats.

Etter en god natts søvn våkner vi opp til en aldeles nydelig sommermorgen. Jeg prøver noen kast til, men ikke overraskende uteblir fiskelykken også på morgenkvisten. Etappen videre mot sivilisasjonen er stort sett uproblematisk. Naturlig nok er vi litt slitne og har gryende gnagsår på ymse steder, men vi har god tid til både blåbær- og multespising underveis. Vi tar en god pause på Blankvann og gassen til primusen holder heldigvis akkurat til en kaffekopp på Blankvann, før vi tar den siste sjarmøretappen mot Frognerseteren. Før denne etappen hadde vi bare møtt på én turgåer, men tegnene på at sivilisasjonen nærmer seg er ikke til å ta feil av da vi stadig møter på flere, det begynner å bli unaturlig å hilse og veien tilslutt fortettes av barnevogner med tilhørende familielass på søndagstur.

Turen avsluttes som seg hør og bør med en glasscola på Frognerseteren, med en hel del nyvunnen lærdom om kartnavigering, skilting, bållaging og ikke minst med elegante løsninger på store verdensproblem.

Neste tur er allerede under planlegging, og hvem vet, kanskje vi til og med vil bestige en av Nordmarkas mektige topper, eller knekke den hemmelig fiskekoden?

• Oslo
• Reise