Skilsmissebarn

Advarsel: Dette ble en lang post av meget personlig karakter, men siden det er min blogg så skriver jeg akkurat hva jeg vil. Selv om det verken er trendy eller fokusert.

For et par måneder siden var jeg hjemme I Grimstad en tur, som jeg pleier med jevne mellomrom. Jeg pratet litt med min mor om at hun kanskje ville ta en tur innover den påfølgende helgen. Jeg hørte imidlertid ikke noe mer fra henne før påfølgende torsdag, da hun sa hun kom på fredag. Det var noe uvanlig, siden hun alltid pleier å ringe tidligere eller ihvertfall spørre om det passer. Uansett, jeg hadde ikke lagt noen planer så det var greit for meg.

Hun kom inn på fredag og vi avtalte at min søster også skulle komme til meg og spise middag sammen. Da alle var kommet til, husker jeg mamma og min søster satt I sofaen og min mor sa de velkjente og fryktelige ordene: «Jeg har noe jeg må fortelle dere». Det var ikke vanskelig å forstå at det var noe alvorlig, og det var mange tanker som føyk gjennom hodet mitt på det tidspunktet, men det første som slo meg var «Kreft. Pappa? Eller kanskje mamma?». På sett og vis var det da en lettelse, selv om det kom som en bombe, å få vite at de skulle skille seg.

Min far hadde truffet en annen og ville gå fra min mor. Dette i en alder av 63 år, og jeg er altså blitt skilsmissebarn i en alder av 27 år. Jeg husker veldig godt sist gang det var på tale at de skulle skille seg. Det var for 11 år siden, og den gangen var det mamma som ville skille seg. Det var ille, jeg kjente så altfor godt til andre med skilte foreldre, og alt det vonde som det innebar. Det var noe jeg fryktet. Også den gangen kom det som en stor overraskelse på meg. Jeg hadde alltid hatt inntrykk av at mine foreldre hadde det bra sammen og jeg kan aldri huske å ha sett dem krangle. Under overflaten viste det seg å være langt fra sannheten.

Heldigvis hadde jeg en god venn og kjæreste som jeg kunne prate med på den tiden. Hun og hennes foreldre støttet meg, og jeg visste at alt kom til å ordne seg. Imidlertid ble aldri skilsmissepapirene signert den gangen, og samtaleemnet ble aldri brakt opp igjen, verken av meg eller noen av mine foreldere. Siden fikk jeg inntrykk av at alt gikk bedre, spesielt etter at min søster og jeg flyttet ut. Jeg var nok ikke alltid så enkel å ha med å gjøre i min ungdom, og jeg følte at det ikke akkurat bidro til å gjøre ting enklere for mine foreldre.

Elleve år senere, etter at de har vært på mange turer og delt enda flere opplevelser sammen, viser det seg nok en gang kan det være urolig sjø under en blikkstille overflate. I fjor høst ferierte de sågar sammen med meg og min søster. Nå er det altså over. Det er selvsagt leit, men personlig føler jeg ingen stor sorg. Mest er jeg lei meg på min mors vegne, som hadde sett frem til å bli pensjonist og gammel sammen med mannen som hun har delt hele sitt liv med. Jeg er glad for min egen del at det skjer nå, og ikke da jeg var yngre. Jeg tror det ville vært mye vanskeligere å takle for meg om det hadde blitt gjennomført den gangen. Samtidig er jeg også lei meg på begge mine foreldres vegne, men også litt sint, for at de ikke gikk fra hverandre tidligere.

Selv om jeg alltid har hatt inntrykk av at mine foreldre har hatt det bra sammen, tror jeg underbevisstheten fanger opp og registrerer mer enn man er klar over. Midt oppi det hele føler jeg at jeg kanskje har lært noe om meg selv også. Jeg er ikke sammen med kjæresten jeg hadde den gang, og jeg har lagt flere relativt langvarige forhold bak meg siden den gang. Det er nesten slik at jo bedre vi har hatt det, jo mer skremt har jeg blitt på tanken om at «this is it.» Jeg vet ikke hva jeg har vært så redd for, men gang på gang har jeg allikevel fått hastverk med å komme meg ut. Kanskje er et forsøk på å finne en forklaring på min egen tanke- og væremåte i forholdet til mine foreldre, og mine foreldre seg imellom en søkt og desperat tankerekke. Kanskje er jeg bare for feig til å satse? Kanskje er min egen frykt for å bli såret og forlatt nok til at jeg selv velger å forlate og såre før andre får sjans til å gjøre det samme mot meg? Jeg skulle ønske det fantes et enkelt svar.

Når alt virker så mørkt, trist og vanskelig, når problemene bare synes å tårne seg opp kan det være vanskelig å se noe lyspunkt i det hele. Det vet alle som har opplevd å miste noen de har hatt kjært. Heldigvis har min mor mange gode venner, og selv om mine foreldre ikke har noen stor familie, er det en god og solid familie. Venner og familie er kanskje det aller viktigste man har for å mestre slike overganger. Jeg vil ihvertfall gjøre alt jeg kan for at de fortsatt skal ha mange fine år, om enn ikke sammen lenger. Jeg tror og håper at når stormen etterhvert stilner, vil det tross alt vise seg å ha vært til det beste, for alle parter.

Reklamer