Tenkte jeg skulle legge ut bildene av bremsetromlene jeg brukte for å huske hvordan det hele hang sammen og teste wordpress-appen i samme slengen. Har nemlig vært meget opptatt av å få bilen gjennom årets EU-kontroll de siste ukene. Til nå så har det blitt byttet bremseklosser av verksted (siden de var så slitt at de ramlet ut til slutt), mens jeg med god hjelp fra fattern har byttet registerreim, zimmerring, bremseskiver og bremsesko (sistnevnte forøvrig kun vha Skype-assistanse!).
Nå gjenstår kun et lyspæreskifte og skifte av bremsevæske før det bærer på etterkontroll neste uke og jeg holder alle fingre og tær krysset..
Bilen er forøvrig en Toyota Carina E 1.8 SLi 1997-modell, og hvis du skulle lure på hva slags bremsesystem det er bak (som jeg gjorde) så er det altså Lucas/Girling. Så vet du det!
Siden jeg er litt sånn i “kanskje-jeg-skal-kjøpe-bil-en-gang-snart” modus og Nissan hadde flere dagers promo-stand på Aker Brygge med deres nye el-bil Leaf (og ikke minst fordi jeg har en kompis som er besatt av EL-biler..) måtte jeg jo teste denne bilen – ofte omtalt som “Den Første Orntlie’ EL-bilen”(TM). Jeg har kjørt Think City og Citroen C-Zero tidligere og disse er temmelig små, stygge og trege (i rettferdighetens navn så skal nevnes at C-Zero ihvertfall ikke er av plast), i så måte er Nissan Leaf en ganske annerledes bil.
Etter en lang, sløv og grusomt kald vinter er det endelig blitt levelig å løpe ute. Løp årets første Sognsvann Rundt medsols forrige onsdag, og fikk også stilt opp igjen idag. Etter å hatt en heller laber motivasjon for å løpe begynner den å ta seg opp litt nå, og det er jo på tide i og med at Sentrumsløpet er rett rundt hjørnet, 7. mai.
For å gjøre det lettere å huske mine personlige rekorder, så tenkte jeg at jeg like gjerne skulle dele de med dere kjære lesere (så får jeg skrytt litt i samme slengen):
So WordPress.com actually emailed me some statistics on the blog for the year 2010 and offered to post it to my blog, so why not. According to the Blog-Health-o-Meter the blog is Fresher than ever:
The Blog-Health-o-Meter™ reads Fresher than ever.
Crunchy numbers
A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 2,900 times in 2010. That’s about 7 full 747s.
In 2010, there were 20 new posts, growing the total archive of this blog to 174 posts. There were 24 pictures uploaded, taking up a total of 113mb. That’s about 2 pictures per month.
The busiest day of the year was April 21st with 80 views. The most popular post that day was Jogging.
Where did they come from?
The top referring sites in 2010 were twitter.com, netvibes.com, seesmic.com, vegard.net, and ratatosk.reaktio.net.
Some visitors came searching, mostly for aylar, birgers blogg, stian lindhom, nsb komfort, and rocco og russen.
Attractions in 2010
These are the posts and pages that got the most views in 2010.
Jeg fikk endelig fremkalt bildene mine fra halvmaraton (omtrent samtidig som jeg endelig har restituert meg), og som bildet tydelig viser betrakter jeg fullføring av halvmaraton i Oslo Maraton i seg selv som en seier.
Vinner i Oslo Maraton (like etter tok jeg en Aylar og besvimte litt for å skape oppstandelse)
At tiden ble på 1:40:57, over 4 minutter bedre enn jeg hadde turt å håpe på og over 15 minutter bedre enn i 2008-versjonen, var heller ikke å forakte, men aller viktigst var det at jeg ble den raskeste løperen fra Skeptikernes Landsforbund. Kanskje har jeg vært mer utslitt før, men jeg har nok aldri hatt så vondt i kroppen etter et løp. Når jeg sluttet å løpe etter over 21 kilometer på asfalt og brostein føltes det som om hofter og knær var most til gele – ingen god følelse akkurat. Likevel, med litt hardere trening tror jeg at jeg kan løpe enda litt raskere, og kanskje skal jeg melde meg på igjen til neste år, eller kanskje det nå er på tide å gå for helmaraton i London, New York, eller kanskje Pyongyang?
I dag fant jeg ut at det endelig var tid for å høste frukten av det jeg sådde i våres. Tomatplanten har hatt en tøff sommer da jeg var bortreist lenge og vikargartneren ikke hadde mulighet til å ta like mye omsorg for Tommy Tomat som meg selv. På tross av at busken min hadde en nær-døden-opplevelse klarte med litt vann og en god porsjon smisk å få den på stilkene igjen. Den har hatt én rødlig tomat en stund nå, men idag bestemte jeg meg for at den var rød nok.
Tomat til lunsj
Størrelsen var kanskje ikke allverdens, men smaken var upåklagelig! Planten har enda endel grønne tomater og kanskje de kommer seg raskere nå som jeg har tatt av den rød?
Inspirert av min forrige tur til Nordmarka foreslo Håvard at vi skulle ta en tur sammen ut i den villeste Oslo-villmarken – Nordmarka, noe jeg selvsagt syns var en strålende idé! Vi satset på å dra denne helgen (6. august), eller neste (13. august), litt avhengig av været. Værmeldingen denne helgen så tålig bra ut, med unntak av fredag, som det var meldt 20mm eller såder. Siden jeg aldri stoler på værmeldingene og det regnet hunder og katter på fredag ettermiddag, bestemte jeg meg for å avlyse hele greia. Bare en halvtime senere så sluttet det brått å regne og det begynte å klarne opp. Ubestemmelig og klar for å komme meg ut av byen som jeg var, så var det bare å avlyse avlysningen igjen. Etter å ha gjort noen helt nødvendige innkjøp av regntøy for sikkerhets skyld og etter å såvidt mistet en togavgang var vi endelig på vei. På toget viste det seg at stasjonen vi hadde antatt som utgangspunkt, Stryken, ikke lenger var tilgjengelig. Vi måtte derfor velge å gå av på stasjonen før eller etter.
Været i Grimstad var grått og jeg hadde ingen planer for kvelden så i det rette øyeblikket så jeg mitt snitt til å spørre min mor om å låne bilen hennes og ta en liten tur, til Solskogen i Ås. Responsen var positiv og ca. kl 16 var jeg avgårde.
Jeg fikk også koordinert med Håvard som var i Oslo. Han var ikke engang klar over at partyet skulle holde sted denne helgen, men fikk allikevel booket om planer, pakket snippsekken sin kjapt og hoppet på toget til Ås. Kjøreturen gikk greit, men det tok litt lenger tid enn forventet (spesielt siden jeg akkurat kom for sent til ferga, selvfølgelig..), så Håvard var fremme litt før meg. Jeg var positivt overrasket over hvor mye folk det var. Mange kjente fjes og god stemning. Darklite hadde nok engang overgått seg selv med medbrakt campingvogn med bar, SidBox og flipperspill. Kaktusen spilte en meget habil konsert rundt midnatt.
Partyhallen
Dessverre måtte mor ha bilen tilbake igjen idag, så det ble en relativt rolig kveld og tidlig avreise idag. Håvard satt på nedover siden han skulle til Mandal. Ble tid til et lite stopp for bading på Jeløya på veien hjemover også.
Jeg kom til Grimstad på mandag kveld, og med unntak av en liten fisketur på tirsdag kveld har jeg stort sett jobbet, i heimen. Barndomshjemmet renskes opp. Mamma har overtatt huset og pappa har mange tonn med stash som har samlet seg opp gjennom de siste tre tiårene. Neste år skal det selges, og mamma flytter til ny leilighet i byen, i gata der hvor hun vokste opp. Det er litt vemodig og litt rart, men jeg selvfølgelig glad på hennes vegne. Jeg skulle selvsagt ønske at vi kunne beholdt huset, spesielt med tanke på alle de historier jeg har hørt om alle som har angret på at de solgte, eller på annen måte mistet sine barndomshjem. Selv min mor har jo ved flere anledninger klaget over at hun gav slipp på barndomshjemmet hennes i Tønnevolds gate i sin tid.
Sykkelskuret på østsida av huset
I teorien hadde jeg kanskje hatt råd til å ta over huset, men med jobb i Oslo er det ikke realisertbart. Da måtte i tilfelle lyntog vært en realitet idag, og ikke bare, drøm og fa-fa-fantasier. Jeg har heller ikke spesielt lyst til å flytte fra Oslo. Kanskje er det like greit. Hus er jo tross alt først og fremst et sted man bor for å ha tak over hodet. Minnene forsvinner jo uansett aldri; og jeg har mange gode minner fra huset på Roresanden. Her bodde jeg fra jeg var 0 til 25 år (med unntak av en liten utflukt som 18-åring). Men nå er jeg altså i full sving med å demontere store deler av det.
Jeg har brukt over 30 timer de tre dagene jeg har vært her på å demontere sykkelskur, hyller, rydde og kjøre søppel.
Sykkelskuret måtte gi tapt etter to timers intens banking og stønning
Det er vanvittig hvor mye det er som må gjøres når de voksne flytter fra hverandre og hus skal ordnes opp i. I går rensket jeg det siste som var igjen i verkstedkjelleren til pappa. Det var rart å se det bare stå nakne betongvegger, med noen malingsflekker hist og pist, igjen. Her husker jeg pappa klippet håret mitt når jeg var liten og senere stod jeg her og pusset og malte bilfelger til den første bilen min. Verkstedet til pappa har alltid vært en spennende og mystisk del av huset, fylt av sveiseapparater, dreiebenker, batterier, syrer, maling, metallplater, treverk og dusinvis av skuffer med skruer, motorer, radioer, og så videre..
Ikke mye igjen i kjellerverkstedet..
På tross av at det er litt merkelig finner jeg også glede i det fysiske arbeidet i seg selv. For en som tilbringer åtte timer om dagen foran en skjerm på et kontor (og vanligvis enda flere timer foran en skjerm hver dag..), så er det en deilig form for avveksling å virkelig få brukt kroppen.
Det føles på mange måter litt mer «riktig» å utføre denne typen arbeid, og selv om jeg bruker mye av tiden på å rive ned ting, føles det også på sett og vis som konstruktivt arbeid. Kanskje er det noe i klisjeen om å glede andre osv? Kanskje må man bryte ned og rive opp for at noe nytt skal gro? Man må jo som kjent «knuse noen egg for å lage en omelett.»
Birgers Blogg 